Å støtte en person med OCD

Når OCD begynner å styre hverdagen, kan familie, partner og venner bli trukket inn i tvil, ritualer og forsøk på å skape ro. Du kan støtte personen, ta vare på deg selv og bevare relasjonen uten å overta ansvaret for behandlingen.

Finn din relasjon

Relasjonen din preger oppgaven

Familie, partner og venner møter ofte lignende dilemmaer, men relasjonen preger både ansvaret ditt og det som står på spill.

Når OCD påvirker familielivet og nære relasjoner

OCD påvirker ikke bare personen med symptomer. Tvil, ritualer, unngåelse og behovet for sikkerhet kan endre både hverdagen hjemme og relasjoner utenfor hjemmet. Det skjer ofte gradvis. Først senere blir det tydelig hvor mye hverdagen og samværet har endret seg.

De nærmeste må ofte balansere flere hensyn samtidig. De vil beskytte noen de er glad i og få hverdagen til å fungere, samtidig som det må være plass til søsken, parforhold, arbeid og egne behov. Disse dilemmaene løses ikke ved bare å be familien slutte å hjelpe.

Det er vanlig å kjenne kjærlighet, sinne, frykt og utmattelse, noen ganger samtidig. Følelsene betyr ikke at du svikter personen med OCD. Når presset varer lenge, påvirker det også ditt eget liv og relasjonen.

Personen med OCD og de nærmeste er ikke motstandere. Når OCD-ens krav blir tydelige og ansvaret fordeles på en hensiktsmessig måte, kan familien stå sammen uten å gjøre noen til problemet.

En felles retning bygger på avtaler som gjøres når det er ro, og som har et tydelig formål. Omsorgen skal støtte personen uten å gi alle svarene og utføre alle handlingene OCD krever.

Relasjonen må romme mer enn OCD og behandling. En forelder må også få være forelder, en partner må få være partner, og et søsken skal ikke gjøres ansvarlig for behandlingen. Familien trenger samvær der samtaler og aktiviteter ikke styres av OCD.

Irritasjon, maktesløshet og utmattelse er forståelig når presset har vart lenge. Hvis frustrasjonen blir til kritikk av personen midt i en OCD-situasjon, blir det vanskeligere å stå sammen. Samtalen om belastningen hører ikke hjemme midt i en OCD-situasjon. Den bør handle om OCD-ens krav og familiens behov, ikke om personens karakter.

Når hjelpen blir en del av OCD-mønsteret

Familietilpasning ved OCD er hjelp som blir en del av OCD-mønsteret. Det kan innebære å delta i ritualer, sjekke på personens vegne, gi gjentatt bekreftelse, overta oppgaver eller endre familiens rutiner for å unngå ubehag og konflikt.

Familietilpasning springer som regel ut av omsorg og nødvendighet. Et svar kan få en presset morgen videre. En ekstra sjekk kan gjøre det mulig å legge seg. En endret plan kan forhindre en konflikt familien ikke har krefter til å håndtere. Den kortsiktige virkningen er reell. Samtidig blir det mer sannsynlig at det samme svaret eller den samme sjekkingen trengs neste gang.

Når bekreftelse gis gjentatte ganger, kan den pårørende gradvis få ansvar for å avgjøre om noe er trygt. Gjennom indirekte tilpasning kan familien begynne å gå på tå hev, unngå bestemte ord eller gi opp vanlige aktiviteter for ikke å utløse en reaksjon. Omfanget av hjelpen betyr mindre enn funksjonen den har: Hjelper den personen med å bli værende i situasjonen, eller er den blitt nødvendig for å oppnå sikkerhet eller kontroll, eller unngå ubehag?

Leksikonoppslaget om familietilpasning ved OCD forklarer begrepet nærmere og viser hvordan mønsteret kan endres gradvis.

Slik kan du svare uten å avgjøre OCD-spørsmålet

Å la være å gi sikkerhet er ikke det samme som å avvise personen. Et støttende svar anerkjenner presset, holder den avtalte grensen og hjelper personen videre uten å overta avgjørelsen.

Pårørende bør ikke brått slutte å svare på alle spørsmål knyttet til OCD. Eksemplene nedenfor hører til i en planlagt, gradvis endring.

Det er ikke de nøyaktige ordene som gjør svaret nyttig. Hvis en bestemt setning må gjentas på akkurat riktig måte før personen kan gå videre, kan også den setningen bli en del av OCD-mønsteret. Det som betyr noe, er at den pårørende forstår rollen sin og svarer i tråd med den avtalte planen.

Endring må være forutsigbar

Å trekke hjelpen brått tilbake kan skape sterkt ubehag, langvarige konflikter og en følelse av at familien ikke lenger står sammen. Familietilpasningen bør derfor kartlegges før den endres.

En gjennomførbar plan bygger på fire prinsipper:

1. Velg ett lite område. Begynn med en tydelig avgrenset situasjon som familien og personen med OCD kan håndtere.
2. Hold resten stabilt. Andre former for hjelp forblir uendret mens dere arbeider med det valgte trinnet. Det reduserer det samlede presset og gjør den valgte endringen lettere å håndtere.
3. Gjør de neste trinnene kjent på forhånd. Personen med OCD bør vite hva som endres nå, og hva som forventes senere. Nye grenser bør ikke komme som overraskelser midt i et ritual eller en konflikt.
4. Ikke utvid hjelpen som fortsatt gis. Det avtalte nivået holdes stabilt mens ett område endres. Nye krav fra OCD blir ikke automatisk en del av avtalen.

Særlig i begynnelsen kan det være nødvendig å holde fast ved det samme lille trinnet i én eller to uker. Personen med OCD bør også kjenne trinnene som er planlagt for de neste to til fire ukene, slik at endringene ikke kommer som overraskelser.

Når reaksjoner gjør endring vanskelig

Mange pårørende har tidligere opplevd sterkt sinne, fortvilelse eller konflikter som fortsatte lenge etter selve situasjonen. Det kan derfor føles risikabelt å endre hjelpen. Frykten bygger på erfaring, ikke svakhet.

Planen bør også beskrive når en samtale skal stoppes, når dere skal komme tilbake til den, og hvem dere skal kontakte hvis familien ikke klarer å følge avtalen. Avgjør dette på forhånd, ikke midt i en konflikt.

Omsorg for personen med OCD betyr ikke at du må godta nedsettende språk eller at grensene dine overskrides. En grense beskriver hva den pårørende selv vil gjøre: «Jeg vil gjerne være her sammen med deg, men jeg sjekker ikke døren igjen.» Den bør inngå i den kjente planen fremfor å brukes som et plutselig ultimatum.

Hvis det forekommer vold eller bekymring for fysisk sikkerhet, bør familien søke faglig hjelp fremfor å forsøke å håndtere situasjonen alene.

Dine behov har også betydning

Dine behov har verdi i seg selv. Søvn, arbeid, vennskap, fritid og pauser er ikke belønninger du først gjør deg fortjent til når personen med OCD har det bedre. Å ha et liv ved siden av OCD ivaretar både deg og relasjonene dine.

OCD kan også ta over om natten. En pårørende kan bli holdt våken av spørsmål, sjekking, ritualer eller krav om å være i nærheten til ubehaget avtar. Når det skjer gjentatte ganger, blir søvnmangelen en belastning i seg selv. Den gjør det vanskeligere både å håndtere arbeid og å møte OCD-situasjoner med ro.

Belastningen er blitt for stor når hverdagen nesten helt organiseres rundt OCD, når du stadig er på vakt, eller når søvn, arbeid og andre relasjoner gjentatte ganger må vike. Det er tegn på at ansvaret må fordeles, og at du selv trenger støtte.

Snakk åpent med én eller to personer du har tillit til. Si om du ønsker råd, praktisk hjelp eller bare noen som lytter. Du har lov til å snakke om belastningen på deg og søke støtte, samtidig som du ivaretar personens private eller sensitive opplysninger.

Når familien trenger faglig støtte

Faglig støtte kan innebære felles samtaler som del av personens behandling eller et eget samtaleforløp for et familiemedlem, en partner eller en venn. Temaene kan være belastning, grenser, kommunikasjon og familiens avtaler.

Involveringen bør passe til personens alder, relasjonen og behandlingsforløpet. Når en voksen får behandling, krever felles samtaler at alle involverte samtykker. Foreldre deltar ofte tettere når barn og unge får behandling, men ansvaret må fortsatt være tydelig og tilpasset barnets utvikling. Pårørende bør ikke stille diagnose, planlegge eksponeringsøvelser eller ha ansvar for om behandlingen lykkes.

Faglig støtte bør bidra til å bevare omsorgen i relasjonen og gi den pårørende rom for et liv som ikke styres av OCD. Målet er ikke å lære å tåle stadig større belastning.