Å akseptere eller ikke akseptere

I de fleste tekster om OCD blir det fremhevet at man må lære å akseptere. Men hva er det egentlig man skal akseptere? Det finnes mange misforståelser om hva dette innebærer, og nylig hadde jeg noen viktige samtaler med en av klientene mine om nettopp dette spørsmålet. I denne artikkelen kaller vi klienten Magnus, men det er selvfølgelig ikke hans virkelige navn.

Magnus' OCD hadde plutselig blitt opptatt av døden. Han opplevde dette temaet som annerledes enn de andre OCD-temaene sine: Døden er i seg selv uunngåelig, men han mente at han aldri ville kunne akseptere den. Denne opptattheten av døden kom til uttrykk gjennom forestillinger om ikke å være her lenger, om å miste seg selv og om å etterlate andre. Til sammen skapte forestillingene en intens og uutholdelig følelse som utløste et sterkt behov for å handle. Han opplevde derfor dette som et uløselig OCD-problem som aldri kunne forsvinne. Men slik fungerer OCD naturligvis ikke. Situasjonen gjorde det likevel nødvendig for Magnus å tenke grundig gjennom hva det vil si å akseptere.

Hva skal aksepteres?

Er det innholdet i OCD-tankene man må lære å akseptere? Og hva betyr det egentlig å akseptere? Et råd som ofte går igjen hos terapeuter, på nettet og i svar fra kunstig intelligens, er at man bare skal si til seg selv: «Det kan godt hende at …», fulgt av det man er redd for å være. Du kan selv prøve å sette inn ulike OCD-temaer, for eksempel «jeg dreper kjæresten min», «jeg har vært utro» eller «jeg er pedofil». Denne tilnærmingen legger opp til at man skal kunne akseptere muligheten for å være et forferdelig menneske, og det er i seg selv absurd. For hvem ønsker å være et dårlig menneske? Ville ikke det alltid stride mot verdiene man har? Jo, selvfølgelig – og den som kom med forslaget, har misforstått hva det er man skal akseptere. For en person som ikke har OCD, er tanken på å være et dårlig menneske enkel å forholde seg til. Det er også lett å akseptere at man kunne være det, fordi tanken verken utfordrer eller vekker uro. Man er følelsesmessig nøytral og går raskt videre i tankene. Da er det fort gjort å tenke at dette er alt personen med OCD trenger å gjøre: akseptere tanken, for det er jo det jeg selv gjør. Men man overser noen vesentlige forskjeller når man ikke selv har et OCD-preget forhold til tankene sine. Det er mer sammensatt enn som så. Det er lett å stå ved målstreken og si at den andre bare må gjøre som deg – som når en profesjonell fotballspiller sier: «Se, du må bare gjøre som meg. Det er enkelt.»

Aksept handler om forholdet til tanken

Når man ikke har et OCD-preget forhold til tankene sine, er det lett å akseptere innholdet i dem, fordi man ganske enkelt gir rom for tanken uten å engasjere seg i innholdet. Innholdet utløser ingen empatisk reaksjon. Tanker er bare tanker. Hvis vi snur dette på hodet, kan man begynne å tro at man må kunne forestille seg noe ubehagelig uten å reagere på det for å ha oppnådd aksept. Det er her misforståelsene oppstår. La oss si at man har OCD knyttet til tanker om å kunne skade noen, og at OCD har skapt en fortelling om at man kan komme til å bli en følelsesløs psykopat som dreper noen. I en slik situasjon er det svært vanlig med sjekkeatferd: Man forestiller seg at man skader noen, og vurderer deretter sin egen reaksjon på forestillingen. Ifølge OCD må man i denne situasjonen fremtvinge en empatisk reaksjon på forestillingen for å bevise at man ikke er en kald og følelsesløs psykopat. Det naturlige vil være at man ikke reagerer, at man forblir nøytral og svært raskt går videre i tankene, fordi det er en helt irrelevant forestilling. Dette er ikke et tegn på følelsesløshet, men OCD vil få det til å virke slik. I dette tilfellet innebærer aksept at man lar tanken være der uten å bli berørt av den. Aksept handler altså ikke om å godta muligheten for at man er et dårlig menneske, men om å akseptere at man kan ha tanker om å være et dårlig menneske. Det betyr å ha tanken uten å følge den opp med: «Hvorfor har jeg denne tanken?», som om tanker må ha en grunn til å oppstå, og som om denne tanken må bety at man et eller annet sted, på en eller annen uklar måte, kunne være et dårlig menneske – selv om man ikke engang føler at man er det. Da overser man naturligvis at tanker oppstår tilfeldig, og at det nettopp er måten man møter tanken på – med spørsmålet «hvorfor?» – som opprettholder den og gjør at den dukker opp oftere. Det er altså forholdet til tanken som fungerer som tankens «lim», ikke tanken i seg selv. Hvis man begynner å lete etter grunner til at man skulle være et dårlig menneske, får hjernen, i all sin evige hjelpsomhet, nettopp denne oppgaven: å finne grunner som kan underbygge påstanden om at man er et dårlig menneske, eller at noe katastrofalt kan skje. Den kommer med forslag til hvordan og hvorfor det kunne være slik, og forslagene blir tillagt betydning gjennom det særlige forholdet man har til tankene sine.

Hva må man kunne gi rom for?

Hvordan kommer man så dit at man ikke lenger har et OCD-preget forhold til tankene, slik at det blir lettere å akseptere dem?

For å kunne ha ubehagelige tanker uten å engasjere oss i innholdet, må vi for eksempel kunne gi rom for:

• negative fortellinger om vår karakter og våre verdier
• trangen til å undersøke hvorfor tankene oppstår
• sterke negative følelser som skam, frykt for å angre, ansvar og skyld
• følelsen av at det å gi rom betyr at man overser noe viktig – at det bare blir «feid under teppet»
• en dyp følelse av tomhet
• følelsen av at man har akseptert premisset: at man nå er det dårlige mennesket man ikke ønsker å være – og naturligvis ikke er

Vi ser altså at det er svært mye man må gi rom for. Kanskje er det ikke så rart at dette ikke er enkelt?

Magnus og tanken på døden

La oss vende tilbake til Magnus. Han hadde fått tanken om at han måtte forsone seg med at han skulle dø. Han snakket med mange om døden og forsto ikke hvordan de kunne leve med vissheten om at alle skal dø uten samtidig å være i panikk. Selv om han ikke var særlig religiøs, vurderte han å snakke med en prest i håp om at det kunne hjelpe ham til å akseptere at han skulle dø. Men når man er 30 år, er det nærmest umulig å kjenne etter om det føles greit å skulle dø – som om det skulle vise at man har oppnådd aksept. Ingen synes det er greit å skulle dø, bortsett fra kanskje når man har nådd slutten av livet – ikke når man er midt i livet og full av livslyst og livsglede. Dette var heller ikke en vanlig tanke han undersøkte med akademisk nysgjerrighet og undring. Det var en angstfylt obsessiv tanke som stadig tok plass og skapte angst. Han opplevde at løsningen måtte være å finne ro i møte med tanken, slik at den kunne forsvinne.

Å la være å søke ro aktivt

Problemet er naturligvis at selve det å forholde seg til tanken skaper uroen. Derfor er det ikke mulig både å tenke tanken og samtidig oppleve indre ro. Se for deg at du har ristet et glass med sand og vann. Vannet er blitt helt uklart fordi sanden har virvlet opp, men du fortsetter å riste glasset og forventer at all sanden skal legge seg rolig på bunnen. Hva annet kan være løsningen enn å slutte å riste glasset? Magnus måtte gi rom for tankene og alt som fulgte med, uten å søke ro. Han måtte akseptere å forholde seg passivt, selv om det føltes livsavgjørende å forholde seg til tanken. Det var nettopp dette engasjementet som opprettholdt det høye angstnivået. Takket være arbeidet han allerede hadde gjort med OCD, en god «OCD-verktøykasse» og stor viljestyrke klarte Magnus å forholde seg passivt. I løpet av 14 dager sank angsten til et nivå der han kunne forholde seg mer rasjonelt til temaet. Som et godt tegn kom de vanlige OCD-temaene tilbake, og hverdagen ble igjen normal.

Å gi slipp på engasjementet i tanken

I metakognitiv terapi er et av favorittbildene våre et sushibånd der man bare tar rettene man har lyst på, og lar de andre gli videre på båndet. På mange måter er det et svært godt bilde på at vi selv kan velge – og velge bort – hva vi vil engasjere oss i, både i tankene og i handlingene våre. Når dette implementeres i praksis, oppstår det imidlertid ofte et problem: Man tar riktignok bare retten man vil spise, men mens man tygger, følger man engstelig med på de andre rettene. Det er som om de når som helst kan hoppe over på bordet, eller som om selve tilstedeværelsen deres er farlig. Man kan si at de negative rettene blir værende på båndet og skaper negative følelser selv om de ikke blir spist. Det avgjørende er derfor at vi tar favorittretten vår og går ut av restauranten, i stedet for å bli sittende og betrakte sushibåndet. Metakognitiv terapi kan sjelden stå alene i behandlingen av OCD, fordi den ikke ble utviklet som en selvstendig intervensjon for OCD. Derfor bruker vi i Uncompelled en integrert tilnærming med flere kognitive retninger som er spesielt tilpasset OCD.

Avslutning

Å forstå hva aksept innebærer, kan gjøre en avgjørende forskjell. Det er mye man må gi rom for. På mange måter er uttrykket gi rom for mer dekkende for hva som skal til enn ordet aksept.