Påtrengende tanker er vanlige på tvers av kulturer
En internasjonal studie undersøkte uønskede påtrengende tanker blant universitetsstudenter på tvers av kulturer. Funnene tyder på at merkelige, ubehagelige eller uønskede tanker langt fra er sjeldne.
Studien fant at de aller fleste deltakerne hadde opplevd minst én uønsket påtrengende tanke i løpet av de siste tre månedene.
Hva undersøkte studien?
Radomsky og kollegene undersøkte uønskede påtrengende tanker hos universitetsstudenter uten kjent klinisk OCD på tvers av kulturer. Studien omfattet 777 deltakere fra 15 forskningssteder i 13 land fordelt på seks kontinenter.
Forskerne brukte et semistrukturert intervju. Intervjuet var utviklet for å skille uønskede påtrengende tanker fra vanlig bekymring og grubling. Deltakerne ble spurt om de i løpet av de siste tre månedene hadde opplevd uønskede påtrengende tanker, bilder, impulser eller følelser.
Hvor vanlige er påtrengende tanker?
Resultatet var tydelig: Påtrengende tanker var svært vanlige.
I sammendraget av artikkelen rapporterte 93,6 prosent av deltakerne minst én uønsket påtrengende tanke, ett bilde eller én impuls i løpet av de siste tre månedene. Etter at dataene var renset, oppgis tallet i resultatdelen som 94,3 prosent. Uansett hvilken beregning som brukes, er hovedbildet det samme: Nesten alle deltakerne hadde opplevd minst én påtrengende tanke.
De fleste deltakerne rapporterte også mer enn én type påtrengende tanke. Påtrengende tanker var altså ikke bare vanlige. De opptrådte ofte i flere former hos den samme personen.
Den vanligste kategorien var påtrengende tanker preget av tvil. Det kan være tanker som: «Gjorde jeg det riktig?», «Har jeg glemt noe?», «Kan jeg være sikker?» eller «Hva om …?» Forskerne framhever at tvil var den hyppigst rapporterte kategorien på nesten alle forskningsstedene.
De sjeldnest rapporterte kategoriene var de mer frastøtende eller tabubelagte tankene, for eksempel seksuelle, blasfemiske eller moralsk uakseptable tanker.
Hvordan forsøkte deltakerne å håndtere tankene?
Studien undersøkte også hvordan deltakerne vurderte og håndterte den påtrengende tanken de opplevde som mest belastende.
Vurderingene som trådte tydeligst fram, handlet blant annet om usikkerhet, trussel, kontroll og ansvar.
Deltakerne brukte forskjellige strategier for å håndtere tankene. De vanligste var selvberoligelse, forsøk på å stoppe tanken, resonnering, erstatning med andre tanker og distraksjon. Ritualisering, nøytralisering, unngåelse og bekreftelsessøking ble rapportert sjeldnere.
Hva konkluderte forfatterne med?
Forfatterne konkluderer med at uønskede påtrengende tanker er vanlige på tvers av landene og kulturene som ble undersøkt.
Studien undersøkte ikke personer med OCD og kan derfor ikke i seg selv forklare hvorfor noen påtrengende tanker blir kliniske symptomer. Derimot viser den at selve forekomsten av uønskede tanker, bilder og impulser ikke er sjelden. Slik bidrar studien til en bredere forståelse av at påtrengende tanker er vanlige, uten at de i seg selv sier noe sikkert om klinisk OCD.
I leksikonet beskriver vi også forskjellen mellom tvangstanker og tvangshandlinger.
Forbehold
Studien har også begrensninger. Deltakerne var universitetsstudenter og dermed ikke et representativt utvalg av hele befolkningen. Studien undersøkte ikke personer med klinisk OCD.
Forfatterne påpeker dessuten at kulturelle forhold, oversettelse og måten intervjuene ble gjennomført på, kan ha påvirket rapporteringen. Tallene bør derfor ikke brukes som presise anslag for befolkningen.
Likevel har studien en styrke ved at den undersøker påtrengende tanker på tvers av mange land og kulturer med en intervjubasert metode.
OCD-spesialistens vurdering av studien
Det finnes etter hvert mange studier som har vist at påtrengende tanker er et helt vanlig menneskelig fenomen. Det har man også sett i tidligere studier der mennesker uten OCD beskrev uønskede, merkelige eller ubehagelige tanker.
Det særlig sterke ved studien til Radomsky og kollegene er den tverrkulturelle påvisningen. Funnet går igjen på tvers av land, språk og kulturer. Det er viktig, selv om studien samtidig har en tydelig begrensning: Den undersøker unge universitetsstudenter og dermed et bestemt utdanningsmessig og intellektuelt miljø, ikke et representativt utvalg av hele befolkningen.
Når man opplever OCD, føler man seg ofte svært alene. Mange har følelsen av å være det eneste mennesket i verden som kan få akkurat disse tankene. Det gjelder særlig når tankene oppleves som skamfulle, aggressive, seksuelle, religiøse eller moralsk gale.
Her kan forskningen være en viktig motvekt til skammen: Det er helt vanlig å ha ubehagelige tanker. Det gjelder også på tvers av kulturer. Tankene er ikke ønsket, viktige eller avslørende bare fordi de dukker opp.
Det avgjørende ved OCD er derfor ikke bare at tanken oppstår. Det avgjørende er hvordan tanken blir fortolket, og hva personen gjør etterpå. Hvis tanken behandles som farlig, avslørende eller som noe som krever full sikkerhet, kan man bli fanget i sjekking, bekreftelsessøking, unngåelse eller mental analyse.
Klinisk er dette et viktig poeng: OCD handler ikke om at man får en ubehagelig tanke, men om at OCD får tanken til å føles som et problem som må løses.
Behandlingen handler derfor ikke om å fjerne alle tanker, men om å øve på ikke å gi OCD den responsen den krever. Det er også grunntanken i eksponering med responsprevensjon.