Eksistensiell OCD

Hva er eksistensiell OCD?

Ved eksistensiell OCD dreier tvangstankene seg om tilværelsens mest grunnleggende spørsmål. Gjennom tvangshandlinger forsøker personen å oppnå sikkerhet om temaer som sjelden kan avklares endelig.

Spørsmålene kan lyde filosofiske: Er verden virkelig? Hva gjør meg til den jeg er? Har jeg fri vilje? Hva skjer når bevisstheten opphører? Har livet en objektiv mening? Skillet går ikke ved om spørsmålene er dype, vanskelige eller interessante, men ved hvordan personen forholder seg til dem. Ved eksistensiell OCD føles det nødvendig å løse spørsmålet nå, med en sikkerhet som tåler enhver ny innvending.

Områder tvilen ofte dreier seg om

Eksistensielle spørsmål overlapper ofte. Faglitteraturen samler dem i fire brede områder: virkelighetens natur, døden, identitet og bevissthet, og fri vilje. Et beslektet tema går på tvers av disse områdene og handler om autentisitet, verdier og valgene som former et liv.

Virkelighetens natur. Tvilen gjelder om verden, andre mennesker eller personens egne sanseinntrykk er virkelige. Tanker om drømmer, simuleringer, parallelle universer eller ideen om at bare ens egen bevissthet med sikkerhet finnes, kan stadig åpne nye muligheter: Hvordan kan jeg bevise at jeg ikke drømmer? Hva om alle andre bare finnes i min bevissthet?

Identitet og bevissthet. Personen undersøker hva et selv er, om tankene virkelig er vedkommendes egne, og hvordan bevissthet oppstår. Et kjent ansikt i speilet kan plutselig føles fremmed, eller en vanlig humørsvingning kan utløse tvil om personligheten er den samme som før.

Fri vilje og ansvar. Her dreier tvilen seg om hvorvidt handlinger er fritt valgt eller følger av biologi, oppvekst og tidligere hendelser. Spørsmålet kan få en moralsk brodd: Kan jeg holdes ansvarlig hvis valgene mine var bestemt på forhånd? Var beslutningen min, eller skjedde den bare?

Autentisitet, livsvalg og verdier. Personen kan føle seg forpliktet til å sikre at utdanning, arbeid, relasjoner og levemåte gjenspeiler egne valg. Enhver påvirkning fra familie, kultur eller tilfeldige omstendigheter kan skape tvil om valget er ekte. Det kan også føles nødvendig å avgjøre om verdiene virkelig er ens egne, eller om man er blitt ledet inn i en feilaktig oppfatning av hva som betyr noe, og hva som er rett og galt. Ellers risikerer man å bygge hele livet på en grunnleggende misforståelse.

Et livsvalg kan samtidig vekke andre former for OCD-tvil. Ved eksistensiell OCD er det sentrale spørsmålet vanligvis om valget samsvarer med personens identitet, verdier og forestilling om et meningsfullt liv. Ved optimaliserings-OCD ligger presset mer i å finne det objektivt beste alternativet og få størst mulig utbytte. Hvis tvilen dreier seg om hvordan trening utføres, hvilken virkning den har, eller hva den betyr for kroppen, kan trenings-OCD være den mest gjenkjennelige beskrivelsen. Grensene er ikke skarpe, men spørsmålene peker i ulike retninger.

Døden, ikke-eksistens og mening. Personen kan bli opptatt av hvordan det er å ikke eksistere, om bevisstheten fortsetter etter døden, og om et liv kan ha verdi når det tar slutt. Hverdagsgleder, relasjoner og mål kan bli målt mot et urealistisk krav om universell, objektiv eller evig betydning. Hvis de ikke består denne prøven, kan alt begynne å virke meningsløst. Tvilen kan også dreie seg om frykt for evigheten, uendeligheten eller for aldri å kunne vite hva døden innebærer.

Områdene er ingen uttømmende inndeling. Tvil om døden kan raskt bli et spørsmål om identitet, virkelighet eller mening. OCD følger sjelden en filosofisk disiplin; den følger den detaljen som akkurat nå føles umulig å la stå åpen.

Når blir filosofisk refleksjon et OCD-mønster?

Mange mennesker tenker over livets mening, døden og den frie viljen. Refleksjon kan være nysgjerrig, berikende eller vanskelig uten å være OCD. Man kan lese ulike synspunkter, godta at spørsmålet forblir åpent, og deretter gå videre med dagens andre gjøremål.

Ved eksistensiell OCD endrer tenkningen karakter. Den blir mindre fri og stadig mer drevet av en opplevelse av å måtte finne et svar. Personen føler at livet ikke kan fortsette som normalt før spørsmålet er besvart, eller at en feil konklusjon kan få alvorlige følger. Et svar kan gi kortvarig lettelse, men møtes raskt av et nytt ja, men hva om ...?

Følgende trekk peker ofte mot et OCD-mønster:

• Spørsmålet trenger seg på, også når personen vil konsentrere seg om noe annet.
• Det samme argumentet gjennomgås gjentatte ganger uten at man kommer frem til en stabil konklusjon.
• Personen søker bevis som skal fjerne all tvil, fremfor et rimelig eller foreløpig svar.
• Lesing, samtaler og refleksjon brukes som kontroll og gir bare kortvarig lettelse.
• Hverdagen, relasjoner eller søvn må vike for forsøket på å løse spørsmålet.

Temaet alene er derfor ikke avgjørende; funksjonen tenkningen får, har betydning. To mennesker kan lese den samme filosofiske teksten. Den ene blir engasjert og inspirert. Den andre føler seg tvunget til å analysere hvert argument til ingen mulig usikkerhet gjenstår.

Vanlige tvangstanker ved eksistensiell OCD

Tvangstankene kan komme som spørsmål, påstander, indre bilder eller en plutselig følelse av fremmedhet. Noen opplever et tydelig hva om?, mens andre har en diffus følelse av at noe ved verden eller dem selv er galt.

Tankene kan blant annet være:

• Hva om ingenting rundt meg er virkelig?
• Hvordan vet jeg at andre mennesker har bevissthet?
• Hva om tankene mine ikke er mine egne?
• Hvis alt har en årsak, har jeg da noen gang valgt noe fritt?
• Hva om de viktigste valgene mine ikke er mine egne, men styres av andres forventninger?
• Hva om jeg lever etter feil verdier og først oppdager det når det er for sent?
• Hva om døden betyr en evighet av ingenting?
• Hvis livet ikke har noen objektiv mening, betyr noe som helst noe da?
• Hva om verden aldri igjen føles utvilsomt virkelig?

For noen er det mulige svaret ikke det mest skremmende. Det er utsikten til aldri å kunne legge spørsmålet bak seg. Usikkerheten føles som et problem som krever handling, og hvert mislykket forsøk på å løse det kan gjøre spørsmålet enda viktigere.

Mentale handlinger kan ligne vanlig tenkning

Ved eksistensiell OCD er tvangshandlingene ofte mentale eller språklige. Det kan gjøre dem vanskelige å gjenkjenne. Å tenke, lese, diskutere og undersøke er vanlige aktiviteter; de blir en del av OCD-mønsteret når de brukes gjentatte ganger for å nøytralisere tvil eller fremkalle en bestemt følelse av sikkerhet.

Grubling og indre diskusjoner. Personen fører lange diskusjoner med seg selv, samler bevis for og imot og vender tilbake til de samme argumentene. Grublingen kan føles produktiv fordi nye formuleringer stadig dukker opp, selv om det grunnleggende spørsmålet forblir uavklart.

Informasjonssøking. Filosofi, naturvitenskap, religion, videoer, podkaster, kunstig intelligens og diskusjonsfora undersøkes på jakt etter det avgjørende svaret. Søkingen kan skifte retning hver gang en kilde åpner en ny mulighet eller tar et forbehold.

Bekreftelse fra andre. Gjennom bekreftelsessøking spør personen venner, familie, lærere eller fagpersoner hvordan de kan vite at verden er virkelig, eller hvordan de lever med tanken på døden. Svaret kan virke beroligende en kort stund, men analyseres ofte etterpå: Forsto de spørsmålet? Sa de det bare for å hjelpe? Har de selv tenkt grundig nok gjennom det?

Mentale og følelsesmessige tester. Personen fremkaller en tanke eller forestiller seg en bestemt situasjon for å kontrollere sin egen reaksjon. Føles partneren min virkelig? Blir jeg redd nok av tanken på døden? Kan jeg kjenne at dette øyeblikket finnes? Når oppmerksomheten rettes intenst mot opplevelsen, kan den føles mer kunstig eller fremmed og føre til mer kontroll.

Kontroll av virkelighet og hukommelse. Sanseinntrykk sammenlignes og tidligere øyeblikk rekonstrueres. Personen kan gjenta ord, se i speilet eller ta på gjenstander for å undersøke om verden føles virkelig. Handlingen er ikke nødvendigvis synlig for andre, og personen kan selv være usikker på hvor tankeprosessen slutter og tvangshandlingen begynner.

Unngåelse. Bøker, filmer, samtaler, steder eller situasjoner som vekker spørsmålene, kan bli unngått. Noen unngår også glede, nærhet eller langsiktige planer fordi dette utløser tanken om at alt en dag vil forsvinne. Slik kan et abstrakt spørsmål få svært konkrete følger i hverdagen.

Tre eksempler på eksistensiell OCD

Når virkeligheten må bevises

Etter å ha sett en film om simuleringer begynner Nora å tvile på om verden rundt henne er virkelig. Hun sammenligner farger, lyder og berøring på jakt etter en særlig egenskap som kan bevise at hun er våken. Hun leser bevissthetsfilosofi, spør partneren hvordan han vet at han eksisterer, og forsøker å overraske seg selv for å se om verden reagerer spontant. Hver test gir kortvarig ro, men åpner også en ny mulighet: Kanskje en perfekt simulering ville føles akkurat slik.

Når et livsvalg må være helt autentisk

Emil skal velge mellom to utdanninger. Han opplever mer enn vanlig usikkerhet om fordeler og ulemper; han frykter å ende opp med et liv som ikke virkelig er hans eget. Han gjennomgår barndommen for å avgjøre om interessen er ekte eller påvirket av foreldrene. Deretter forestiller han seg begge fremtidsmulighetene og sjekker hvilken som vekker den mest autentiske følelsen. Når reaksjonen varierer fra dag til dag, begynner han på nytt. Valget føles umulig fordi selv den minste påvirkning utenfra kan tolkes som bevis på at han svikter sitt egentlige jeg.

Når hverdagen måles mot en universell mening

Laura blir grepet av tanken om at alt hun er glad i, en dag vil forsvinne. Hun forsøker å avgjøre om relasjoner, utdanning og små gleder kan ha verdi hvis de ikke betyr noe for universet eller varer evig. Hver aktivitet måles mot dette kravet. Når en hyggelig kveld ikke kan begrunnes som objektivt meningsfull, tolker hun det som bevis på at den er meningsløs. Hun fortsetter å lete etter en definisjon av mening som kan gi livet gyldighet én gang for alle, men ingen formulering tåler det neste spørsmålet.

Et åpent spørsmål kan behandles som et problem som må avgjøres med sikkerhet. Forsøkene på å finne bevis gir samtidig spørsmålet større plass og skaper flere detaljer å tvile på.

Hva kan ligne eksistensiell OCD?

Eksistensielle tanker forekommer i mange sammenhenger, og temaet alene avgjør ikke hva som foregår. En faglig vurdering må derfor se på hele forløpet, opplevelsen og funksjonen til personens reaksjoner.

Ved vanlig filosofisk eller religiøs refleksjon kan spørsmålene være vanskelige uten å kreve en endelig konklusjon. Personen kan skifte perspektiv, la et argument stå åpent og engasjere seg i andre deler av livet.

Ved depresjon kan meningsløshet henge tett sammen med vedvarende nedstemthet, tap av interesse, håpløshet og lite energi. Eksistensiell OCD kan også føre til fortvilelse, og de to tilstandene kan forekomme samtidig. Ved OCD er gjentatte forsøk på å analysere seg frem til sikkerhet ofte en sentral del av mønsteret.

Ved depersonalisering eller derealisering kan man oppleve seg selv eller omgivelsene som fremmede, fjerne eller uvirkelige. Denne opplevelsen kan være svært skremmende i seg selv og kan også bli et utgangspunkt for eksistensielle tvangstanker: Hvis verden føles uvirkelig, betyr det at den er det? Opplevelsen og den påfølgende OCD-kontrollen henger sammen, men er ikke det samme.

Ved psykotiske tilstander kan det forekomme faste overbevisninger og en annen vurdering av virkeligheten. Eksistensiell OCD viser seg ofte som påtrengende tvil og gjentatte forsøk på å avgjøre hva som er sant. Skillet kan likevel ikke reduseres til én formulering, og innsikten ved OCD varierer. Ved tydelige endringer i virkelighetsoppfatningen er en helhetlig faglig vurdering viktig.