Når eksponering ved OCD blir misforstått

Det krevende ved eksponering er å utforme opplegget riktig. Når planen er god, blir gjennomføringen ofte langt enklere.

Når vi bruker eksponering, nærmer vi oss bevisst noe som aktiverer angstsystemet, for å avlære responsen. Vi viser angstsystemet at det som utløser reaksjonen, ikke er relevant. Det er ikke bare uønsket, men faktisk unødvendig.

Ta det med ro

Det er lett å bli skremt når man hører om eksponering med responsprevensjon. Katastrofetankene kan raskt komme: at alt skal gå galt, eller at man tar en risiko som aldri kan gjøres ugjort.

Noen behandlere sier: «Du må bare kaste deg ut i det og gjøre alt du ikke tør. Da lærer du raskt at OCD tok feil.»

Selv om det er noe sant i dette, tviler jeg på at behandleren ville synes det var så enkelt dersom vedkommende selv levde med noe så sammensatt som OCD. OCD er ikke det samme som en enkel fobi, der direkte erfaring raskt kan vise at den fryktede situasjonen ikke er farlig.

Hvis man er redd for en kanin, kan man sitte rolig i nærheten av den og oppdage at ingenting skjer. Det er kanskje slik behandleren forstår eksponering, men det er en betydelig forenkling av hvordan OCD fungerer.

Når man har OCD, er man allerede fullt opptatt med å finne ut hvordan man kan unngå følgene av å ha vært nær kaninen: hvordan man skal vaske seg etterpå, og hvordan man i all verden skal komme seg hjem i bilen uten å forurense den med «kaninsøl».

Det er bare ett eksempel, men du skjønner nok hva jeg mener.

Eksponering må utformes riktig

Eksponering ved OCD må derfor utformes på en annen måte. Å få opplegget riktig krever langt mer av behandleren, som må se lenger enn til toppen av isfjellet.

Når vi arbeider med eksponering, arbeider vi alltid på tre til fire av ti på angst- og OCD-skalaen. På dette nivået kan man være i ubehaget uten å bli overveldet eller føle seg presset for langt etterpå.

Etter hvert som vi arbeider på dette nivået, beveger de «farlige» situasjonene høyere oppe på skalaen seg ned til nivået der vi arbeider best. Ingen av oss fungerer godt i den røde sonen. Vi er ikke laget for det, og heldigvis trenger vi det heller ikke.

Vi har også noen grep som kan hjelpe når intensiteten blir høy, men mer om det en annen gang.

«Det har jeg prøvd før»

Noen tenker kanskje: «Det har jeg prøvd før, og det gjorde bare alt verre.»

Det kan godt hende. Men hvis det gjorde alt verre, var ikke eksponeringen utformet riktig. Mange behandlere forstår ikke hvordan eksponering ved OCD må legges opp.

Jeg hadde for eksempel en klient som var innlagt i psykiatrien. Hun kunne verken bo alene eller stå i jobb. Hun var redd for at kjemikalier i omgivelsene skulle svekke de kognitive evnene hennes, slik at hun kunne komme til å skade noen.

Under innleggelsen forsøkte behandlingsteamet å eksponere henne for det hun fryktet. Hun skulle sitte i tre timer på en stol hun var redd for kunne inneholde noe som ville skade henne. De mente at hun dermed ville erfare at stolen ikke var farlig, og at problemet ville forsvinne.

Som forventet mislyktes øvelsen, og hun ble skrevet ut med OCD-en beskrevet som uhelbredelig.

Men da vi begynte å arbeide med OCD-en hennes og gjennomføre eksponeringen på riktig måte, flyttet hun tilbake til sin egen leilighet og fikk en jobb hun var svært glad i.

Hun var ikke kronisk syk. Hun hadde fått utilstrekkelig behandling.