Den tredelte funksjonsmodellen ved OCD
Den tredelte funksjonsmodellen ved OCD beskriver hvilken oppgave tvangshandlinger, mentale strategier, unngåelse og trygghetsatferd kan få i forsøket på å håndtere tvangstanker, tvil og ubehag.
Modellen undersøker ikke bare OCD-temaet, men også hvilken funksjon strategiene får i det større mønsteret. Den skiller mellom retrospektive funksjoner, som retter seg mot det som allerede har skjedd, reaktive funksjoner, som demper aktuelt ubehag, og proaktive funksjoner, som forsøker å skape sikkerhet på forhånd.
Hva er den tredelte funksjonsmodellen ved OCD?
Den tredelte funksjonsmodellen ved OCD er en klinisk arbeidsmodell som undersøker hvilken funksjon en OCD-strategi får i mønsteret. Den ser på hva ritualer, mental analyse, sjekking, unngåelse og bekreftelsessøking skal hjelpe personen med, ikke bare hvilket tema OCD har. Funksjonene er ikke tre OCD-typer eller symptomtyper.
For mange føles strategien ikke som et valg, men som noe som må gjøres for å komme gjennom tvilen eller ubehaget. Derfor er det viktig å forstå hvilken rolle strategien har fått.
Den samme synlige handlingen kan ha forskjellige funksjoner. Noen ganger skal den dempe et aktuelt ubehag. Andre ganger skal den skape et minne eller et bevis som personen kan støtte seg til hvis tvilen kommer tilbake.
Modellen hjelper med å avdekke hva strategien skal gjøre lettere, og hvorfor den kan føles nødvendig selv om den på lengre sikt opprettholder problemet.
Den tredelte funksjonsmodellen er utviklet av psykolog Jesper Krogholt. Den proaktive funksjonen ble først beskrevet i publikasjonen Den proaktive funktion ved OCD fra 2009. Den samlede tredelte modellen er senere videreutviklet gjennom klinisk arbeid ved OCD Klinikken. Senere internasjonal forskning har uavhengig beskrevet beslektede reaktive og proaktive strategier ved OCD.
Modellens tre funksjoner
Modellen skiller mellom retrospektive, reaktive og proaktive funksjoner. Det er ikke tre faste OCD-typer eller en diagnostisk inndeling, men en klinisk arbeidsmodell for å forstå hva strategien gjør i mønsteret. Funksjonene overlapper ofte, og den samme handlingen kan ha flere funksjoner samtidig.
Retrospektive funksjoner retter seg mot det som allerede har skjedd. Personen forsøker å finne ut om noe skjedde, om en handling ble utført riktig, eller om det finnes tegn som kan avklare den fryktede muligheten. Det kan være mental gjennomgang, gjentatte spørsmål, sjekking av minner eller forsøk på å rekonstruere et tidligere forløp. Det er ikke et vanlig tilbakeblikk, men en strategi for å oppnå sikkerhet om fortiden.
Reaktive funksjoner retter seg mot ubehag, tvil eller angst som er til stede her og nå, og forsøker å dempe, nøytralisere eller avslutte opplevelsen. Det kan være nøytralisering, tankeundertrykking, unngåelse, gjentatt bekreftelsessøking eller handlinger som skal gi lettelse ved å roe kroppen og tankene. «Reaktiv» beskriver her funksjonen, ikke impulsivitet eller manglende selvkontroll.
Proaktive funksjoner forsøker å skape sikkerhet på forhånd, fordi senere tvil kan føles vanskeligere å håndtere enn selve situasjonen. Det kan vise seg som ekstra grundig sjekking, lagring av detaljer i hukommelsen eller aktiv overvåking av tanker, handlinger eller kroppslige fornemmelser, slik at det senere finnes et bevis å støtte seg til. «Proaktiv» betyr her ikke positivt initiativ eller forebyggende behandling, men et forsøk på å skape sikkerhet, beskyttelse eller bevis mot senere tvil.
Eksempler på modellens tre funksjoner
En sjekk av en låst dør kan ha flere funksjoner. Sjekken er reaktiv hvis den demper angsten som allerede har oppstått. Den er retrospektiv hvis minnet senere gjennomgås for å avgjøre om døren faktisk ble låst. Og den er proaktiv hvis sjekken utføres på en særlig grundig måte for å kunne brukes som bevis senere.
Ved kontaminerings-OCD har vask eller unngåelse også ofte flere funksjoner. Vasken fjerner kanskje den aktuelle følelsen av forurensning. Mental rekonstruksjon brukes kanskje til å avgjøre hva hendene har vært i kontakt med. Overvåking av berøring og bevegelser gjennom dagen kan være et forsøk på å unngå usikkerheten som ellers kan oppstå senere.
Ved mer skjult OCD er funksjonen vanskeligere å se. Mental analyse, indre beroligelse, sjekking av følelser, overvåking av tanker eller forsøk på å få en bestemt fornemmelse kan ha samme funksjon som synlige ritualer.
Slik brukes modellen i en funksjonsanalyse
I en funksjonsanalyse undersøker man både hva som satte OCD i gang, og hvilken rolle ritualet, den mentale handlingen, unngåelsen, bekreftelsessøkingen eller overvåkingen fikk i mønsteret. Funksjonen blir ofte tydelig når man ser på hva som skjedde rett før og rett etter strategien. Formålet er ikke å finne en skjult hensikt hos personen, men å forstå hva strategien hjalp personen med i situasjonen, og hva den eventuelt skulle beskytte mot senere.
Nyttige spørsmål er:
- Hva utløste tvilen, ubehaget eller trangen?
- Hva presset OCD personen til å gjøre?
- Hva gjorde personen for å få lettelse, sikkerhet eller kontroll?
- Hvordan endret tvilen eller ubehaget seg umiddelbart etterpå?
- Øker den kortvarige virkningen sannsynligheten for at strategien blir gjentatt?
- Er strategien først og fremst retrospektiv, reaktiv eller proaktiv?
- Er det tegn til symptomforskyvning, der den samme funksjonen kommer til uttrykk gjennom en annen strategi?
En nyttig funksjonsanalyse ser derfor både på ytre handlinger og skjulte strategier. Den undersøker også om personen øver på å håndtere tvilen som kommer etterpå, eller om behandlingen bare har redusert den synlige delen av OCD-mønsteret.
Hvordan kan strategiene opprettholde OCD?
Mange OCD-strategier gir kortvarig lettelse. Personen opplever at sjekking, analyse, unngåelse eller bekreftelse hjelper, fordi ubehaget avtar en stund. Den kortvarige lettelsen kan samtidig gjøre strategien lettere å gjenta.
Gjennom negativ forsterkning kan hjernen lære at strategien var nødvendig. Når tvilen oppstår igjen, kan behovet derfor føles sterkere.
OCD kan også bli mindre synlig for omgivelsene når den samme funksjonen kommer til uttrykk gjennom skjulte ritualer, mental gjennomgang eller overvåking. Andre ser derfor ofte mindre OCD enn personen faktisk strever med.
Symptomforskyvning: Når den samme funksjonen viser seg i en ny strategi
Når en bestemt strategi reduseres, kan kravet om sikkerhet komme til uttrykk på en annen måte. Dette er en form for symptomforskyvning, som også kan vise seg ved at OCD skifter tema. Den tredelte funksjonsmodellen brukes ikke til å anta at funksjonen er uendret, men til å undersøke om det nye uttrykket løser den samme oppgaven i OCD-mønsteret.
Noen slutter å spørre direkte om bekreftelse, men begynner i stedet å lete etter indirekte tegn på at alt er i orden. Andre reduserer synlig sjekking, men bruker mer tid på mental gjennomgang. Andre igjen unngår færre situasjoner, men overvåker kroppen, tankene eller fornemmelsen av om noe er «riktig».
Derfor er det viktig å spørre om personen faktisk øver på å tåle tvil og ubehag, eller om behovet for sikkerhet i stedet har flyttet seg til en mer skjult strategi.
Hva betyr det for pårørende?
Pårørende kan komme til å støtte opp under funksjonen en strategi har fått, selv om de prøver å hjelpe. Det skjer vanligvis når de gir gjentatt bekreftelse, venter på ritualer, hjelper med å rekonstruere en situasjon eller endrer familiens rutiner for å unngå OCD-ubehag.
Pårørende har ikke skylden for OCD-mønsteret. Men hjelpen kan få en funksjon i det: Den gir personen kortvarig lettelse og kan samtidig bidra til å opprettholde mønsteret når roen blir knyttet til bekreftelse, deltakelse eller tilpasning fra andre.
I behandlingen kan man derfor arbeide med familietilpasning ved OCD, altså familiens tilpasning til tvangssymptomene. Denne involveringen er vanligvis velment, men kan bidra til å opprettholde OCD. Arbeidet handler om hvordan pårørende kan støtte personen uten å gi nye bevis, delta i ritualer eller gjøre det lettere å unngå tvilen.
Slik kan modellen gjøre behandlingen mer presis
I behandling er det ikke nok å kartlegge personens OCD-temaer. Det er også nødvendig å undersøke hva strategiene skal oppnå nå eller beskytte mot senere.
Ved eksponering med responsprevensjon (ERP) må responsprevensjonen derfor rette seg mot funksjonen, ikke bare den synlige handlingen. Et ritual kan være redusert selv om mental gjennomgang eller andre skjulte strategier fortsatt gir sikkerheten personen søker.
Ved proaktive funksjoner er det heller ikke alltid nok å redusere antallet sjekker eller ritualer. En viktig del av øvelsen er også å møte den senere, bakoverrettede tvilen uten å hente frem mentale bevis, sjekke på nytt eller forsøke å skape en sikker indre fornemmelse. Ellers risikerer behandlingen å gjøre OCD mindre synlig uten å redusere sårbarheten for den senere tvilen som strategien skulle forebygge.
Funksjonsanalysen må derfor omfatte både synlige ritualer og de skjulte strategiene som fortsatt skaper sikkerhet. Målet er å hjelpe personen med å møte tvil og ubehag uten å hente frem bevisene som hittil har skapt sikkerhet.
Arbeidsark til den tredelte funksjonsmodellen
Bruk arbeidsarket til å undersøke én konkret episode og finne ut hvilken funksjon OCD-strategien hadde. Det er særlig nyttig når den synlige atferden ikke forklarer hele mønsteret, eller når den samme funksjonen viser seg gjennom mental analyse, overvåking eller leting etter bevis fremfor ytre ritualer.
Spørsmål og svar
Hva er den tredelte funksjonsmodellen ved OCD?
Den tredelte funksjonsmodellen ved OCD er en klinisk arbeidsmodell utviklet av psykolog Jesper Krogholt. Den skiller mellom retrospektive, reaktive og proaktive funksjoner og hjelper med å undersøke hvorfor en strategi fortsetter å føles nødvendig. Modellen ser ikke bare på hva personen gjør, men også på hva strategien forsøker å oppnå i OCD-mønsteret.
Hva er en proaktiv funksjon ved OCD?
En proaktiv funksjon handler om å skape sikkerhet på forhånd. Det kan vise seg som ekstra grundig sjekking, oppmerksomhet på bestemte lyder, bilder eller kroppslige fornemmelser, eller forsøk på å lagre et tydelig minne om at noe ble gjort riktig. Strategien skal ikke bare gi lettelse i situasjonen, men også beskytte mot senere tvil, når det kan føles for sent å oppnå sikkerhet. En sjekk kan derfor se mindre omfattende ut utenfra og likevel holde OCD i gang hvis den lagres som bevis for fremtiden.
Hvordan brukes den tredelte funksjonsmodellen i OCD-behandling?
Modellen brukes til å undersøke om behandlingen bare endrer den synlige atferden eller også funksjonen strategien har fått. Antallet sjekker kan gå ned mens personen fortsatt bruker mye tid på å kjenne etter, gjennomgå minner eller lete etter indre bevis. Når funksjonen blir tydelig, kan behandlingen mer presist rette seg mot strategien som fortsatt gir OCD sikkerhet.
Hva er funksjonsanalyse ved OCD?
Funksjonsanalyse ved OCD er en måte å gjøre mønsteret konkret på. Man velger én situasjon og undersøker hva som aktiverte OCD, hva OCD presset personen til, og hva personen gjorde for å oppnå lettelse, sikkerhet eller kontroll. Deretter ser man på den umiddelbare lettelsen og læringen som kan gjøre reaksjonen mer sannsynlig neste gang. Erfaringen kan være at ritualet var nødvendig, at tvilen måtte bort, eller at situasjonen bare kunne håndteres med en bestemt trygghetsstrategi. Analysen må derfor omfatte skjulte mentale strategier, ikke bare synlige ritualer.
Hvordan henger funksjonsmodellen sammen med symptomforskyvning?
Symptomforskyvning betyr at OCD-symptomer endrer form eller skifter tema. Funksjonsmodellen kan brukes til å undersøke om et symptomskifte samtidig innebærer at det samme kravet om sikkerhet fortsetter gjennom en ny strategi. Synlig sjekking kan for eksempel bli erstattet av mental gjennomgang, overvåking av kroppslige fornemmelser eller indirekte bekreftelsessøking. Modellen forutsetter ikke at funksjonen alltid er den samme; den gjør dette til et spørsmål som må undersøkes.
Hva betyr funksjonsmodellen for pårørende?
For pårørende gjør modellen det lettere å skille mellom støtte og familietilpasning. Hjelpen gis ofte med omsorg, men gjentatt bekreftelse, venting, deltakelse i ritualer eller særlige hensyn kan samtidig gi kortvarig lettelse eller nye bevis til OCD. Det betyr ikke at familien har skylden. Målet er å støtte personen uten samtidig å gi OCD mer sikkerhet.