Kontroll, oppmerksomhet og selvobservasjon
Selvmonitorerings-OCD
Ved selvmonitorerings-OCD sjekkes tanker, følelser, bevegelser og reaksjoner om og om igjen. Les om mønsteret og de skjulte kontrollene.
Typiske tvangstanker og tvangshandlinger
Typiske tvangstanker
- Tvil om man virker naturlig, ekte eller sammenhengende
- Frykt for å avsløre noe gjennom ansikt, stemme eller kroppsspråk
- Tvil om egne tanker, følelser, motiv eller reaksjoner er normale
- Frykt for å miste kontrollen hvis overvåkingen opphører
Typiske tvangshandlinger
- Overvåkning av tanker, følelser, stemme, ansiktsuttrykk og bevegelser
- Mental gjennomgang av samtaler og reaksjoner
- Kontroll av andres ansikter for tegn på hvordan man virket
- Sammenligning med tidligere reaksjoner eller en forestilling om det normale
- Bevisst styring av atferd, oppmerksomhet eller kroppsspråk
Midt i en samtale kan oppmerksomheten flytte seg fra det den andre sier, til ens egen stemme, ansiktsuttrykk eller reaksjon. Hørtes latteren oppriktig ut? Så ansiktet naturlig ut? Ved selvmonitorerings-OCD blir slike spørsmål til stadige sjekker. Personen forsøker å sikre at alt virker normalt og ekte, men overvåkingen gjør det vanskeligere å delta i det som skjer.
Hva er selvmonitorerings-OCD?
Ved selvmonitorerings-OCD brukes oppmerksomheten til gjentatt kontroll. Personen følger med på egne tanker, følelser, handlinger eller kroppslige signaler for å oppdage tegn på at noe er galt, unaturlig eller ute av kontroll.
Til daglig kan vi justere tonefallet eller legge merke til at vi er trøtte. Ved OCD får oppmerksomheten en annen oppgave: Den skal avgjøre om stemmen hørtes normal ut, tanken var ufarlig eller følelsen hadde riktig styrke. Et svar kan føles sikkert et øyeblikk og deretter åpne for en ny kontroll.
Selvmonitorering kan foregå under en aktivitet eller etterpå som en mental gjennomgang. Noen planlegger også hvordan de skal tenke, se ut eller reagere før situasjonen begynner. Oppmerksomheten deles: Én del deltar, mens en annen observerer og vurderer personen utenfra.
Hva kan bli overvåket?
Overvåkingen kan flytte seg mellom flere områder, avhengig av hva personen frykter å oppdage.
Tanker og mentale prosesser. Personen registrerer hvilke tanker som dukker opp, hvor raskt de kommer, og om de virker logiske. En vanlig assosiasjon kan bli gransket for å avgjøre om den avslører sykdom, manglende kontroll eller en skjult intensjon.
Følelser og motiver. Glede, skyld, kjærlighet, interesse og medfølelse kan alle bli målt. Personen undersøker om en følelse er sterk nok, kommer til riktig tid eller passer til situasjonen. Hvis den endrer seg under kontrollen, kan endringen oppfattes som bevis på at noe er galt.
Stemme, ansikt og kroppsspråk. Tonefall, pauser, øyekontakt, smil og håndbevegelser kan overvåkes nøye. Personen forsøker kanskje å sikre at reaksjonen ikke virker kunstig, truende, merkelig eller for intens.
Oppmerksomhet og hukommelse. Noen sjekker om de klarer å følge en samtale, huske informasjon eller konsentrere seg om en oppgave. Testen tar noe av oppmerksomheten som trengs til samtalen eller oppgaven, og kan derfor gjøre personen mer usikker.
Kroppslige signaler. Puls, spenning, svimmelhet eller en bestemt fornemmelse kan overvåkes som tegn på stress, sykdom, angst eller kontrolltap. Her kan mønsteret overlappe med sensorimotorisk OCD eller sykdoms-OCD, men oppmerksomheten er ofte rettet mot mer enn én kroppsprosess.
Når selvobservasjonen endrer opplevelsen
Selve kontrollen påvirker det personen forsøker å undersøke. En følelse virker mindre spontan når man følger med på om den oppstår. Et bevisst styrt smil kan føles anspent, og en konsentrasjonstest tar oppmerksomhet fra oppgaven man forsøker å utføre.
Dette kan tolkes som bevis: Jeg måtte tenke over smilet, så det var nok falskt. Jeg mistet tråden, så konsentrasjonen min må være svekket. Men smilet kan ha blitt mindre naturlig og konsentrasjonen vanskeligere nettopp fordi personen overvåket dem.
Slik blir en liten observasjon til et mulig faresignal. Personen undersøker det, opplevelsen endrer seg under overvåkingen, og endringen fører til enda en sjekk.
Overvåkingen trenger ikke å gi tydelig lettelse. Den kan også brukes for å være forberedt, unngå en feil eller oppdage et faresignal i tide.
Typiske tvangstanker og former for tvil
Selvmonitorerings-OCD kan knyttes til mange temaer. Spørsmålene kan være:
- Virker jeg naturlig, eller ser andre at jeg overvåker meg selv?
- Hvorfor fikk jeg akkurat den tanken?
- Følte jeg nok glede, kjærlighet eller medfølelse?
- Hørtes stemmen min merkelig eller aggressiv ut?
- Har konsentrasjonen min blitt dårligere?
- Kan det ansiktsuttrykket avsløre noe om mine egentlige motiver?
- Hva skjer hvis jeg slutter å holde øye med meg selv?
- Er jeg fortsatt den samme personen som før?
Spørsmålene kan handle om sosiale situasjoner, sykdom, moral, identitet eller relasjoner. Temaet skifter, mens selvobservasjonen fortsatt brukes til å lete etter tegn og avklare tvil.
Typiske tvangshandlinger og trygghetsstrategier
Overvåkingen kan være så innarbeidet at den ligner vanlig oppmerksomhet. Typiske reaksjoner er:
Stadige indre kommentarer. Personen beskriver egne handlinger, tanker og følelser inni seg for ikke å overse en betydningsfull endring.
Mental gjenspilling. Samtaler og handlinger gjennomgås etterpå. Tonefall, blikk og pauser undersøkes som om en liten detalj kunne avgjøre hvordan personen fremsto.
Bevisst styring. Personen planlegger bevegelser, ansiktsuttrykk eller formuleringer og prøver å unngå spontane reaksjoner. Samtalen eller bevegelsen blir noe som må utføres riktig, i stedet for noe personen bare gjør.
Testing av følelser og tanker. Et tema, bilde eller minne hentes frem for å se hvilken tanke eller følelse som oppstår. Resultatet sammenlignes med tidligere tester eller en forestilling om hvordan en normal reaksjon burde være.
Avlesning av andre. Ansikter, svar og kroppsspråk brukes som et speil. Et nøytralt blikk kan utløse tvil, og et beroligende svar kan kreve en ny kontroll av om den andre virkelig mente det.
Opptak og ytre bevis. Noen ser på seg selv i speil, gjør lyd- eller videoopptak eller lagrer meldinger for senere å kunne vurdere hvordan de fremsto.
Slik kan selvmonitorering se ut i hverdagen
Forskjellen fra sensorimotorisk OCD og sosial angst
Ved sensorimotorisk OCD fortsetter automatiske kroppsprosesser eller sanseopplevelser, som pust, svelging og blunking, å tre frem i oppmerksomheten. Personen kan frykte at oppmerksomheten aldri vil slippe prosessen igjen. Selvmonitorerings-OCD favner bredere. Her kan oppmerksomheten også rettes mot tanker, prestasjoner, identitet, følelser og helhetsinntrykket personen gir.
Sosial angst kan også innebære sterk selvbevissthet og overvåking i sosiale situasjoner. Her er frykten vanligvis knyttet til negativ vurdering, avvisning eller ydmykelse. Ved selvmonitorerings-OCD kan andres vurderinger ha betydning, men kontrollen fortsetter ofte når personen er alene. Den kan for eksempel handle om en tanke var normal, en følelse ekte eller hukommelsen like god som før. De to mønstrene kan forekomme samtidig.
Når pårørende blir et ekstra speil
Andre kan bli bedt om å vurdere om personen hørtes merkelig ut, så sint ut eller reagerte normalt. Spørsmålet kan være vanskelig å gjenkjenne som en del av OCD fordi det ligner et vanlig ønske om tilbakemelding. Kontrollfunksjonen blir tydelig gjennom gjentakelsen og kravet om presisjon: Var du helt sikker? La du merke til noe, selv bare et øyeblikk? Ville du ha sagt fra hvis jeg virket annerledes?
Pårørende kan også bli bedt om å sammenligne med hvordan personen var tidligere: Høres stemmen min lik ut? Virker hukommelsen min dårligere? Ser bevegelsene mine naturlige ut? Svaret kan gi kortvarig lettelse, men neste situasjon åpner spørsmålet igjen. Den pårørendes vurdering blir dermed enda en sjekk.
Selvmonitorering er ikke selvopptatthet
En person kan virke fjern eller opptatt av seg selv fordi mye av oppmerksomheten går med til å overvåke tanker, følelser, kropp eller atferd. Det skyldes ikke manglende interesse for andre. Tvert imot kan personen overvåke seg selv nettopp for å sikre at reaksjonen blir riktig i samtalen eller relasjonen.
Vanlige spørsmål om selvmonitorerings-OCD
Vanlig oppmerksomhet mot seg selv, mentale sjekker og beslektede OCD-mønstre.
Er det ikke normalt å legge merke til seg selv?
Jo. Vi bruker selvobservasjon til å justere atferden og forstå reaksjonene våre. Ved OCD må observasjonen derimot avgjøre spørsmålet med sikkerhet. Personen vender derfor tilbake til samme sjekk, sammenligner med tidligere reaksjoner og leter etter unntak, selv etter å ha funnet et rimelig svar.
Hvorfor føler jeg meg mindre naturlig når jeg prøver å sjekke om jeg er naturlig?
Fordi noe av oppmerksomheten flyttes fra situasjonen til overvåkingen. Når du følger med på stemmen din, planlegger et smil eller tester en følelse, kan det som vanligvis skjer av seg selv, begynne å føles anspent. Endringen kan senere tolkes som et tegn på at du faktisk hørtes eller virket unaturlig, selv om overvåkingen var med på å skape opplevelsen.
Kan selvmonitorering være en mental tvangshandling?
Ja. Selvmonitorering fungerer som en mental tvangshandling når den brukes gjentatte ganger for å oppdage faresignaler, avklare tvil eller bli sikker. Personen kan sitte helt stille og samtidig overvåke tanker, måle følelser, kommentere reaksjonene sine eller spille av en samtale på nytt. Tanker og analyse får da samme kontrollerende funksjon som en synlig sjekk.
Er selvmonitorerings-OCD det samme som sensorimotorisk OCD?
Nei. Sensorimotorisk OCD handler vanligvis om at oppmerksomheten låser seg til automatiske kroppsprosesser eller sanseopplevelser. Selvmonitorering kan omfatte kroppen, men også tanker, følelser, motiver, hukommelse, stemme og sosial atferd. Mønstrene kan overlappe hvis en kroppslig observasjon undersøkes for å avgjøre hva den kan avsløre om sykdom, personlighet eller kontrolltap.
Hvordan skiller selvmonitorering seg fra vanlig refleksjon?
Vanlig refleksjon fører ofte til en nyttig konklusjon eller justering. Ved tvangsmessig gjennomgang er ikke en sannsynlig forklaring nok. Nye detaljer og mulige unntak åpner spørsmålet igjen fordi personen leter etter et endelig bevis.
Kan selvmonitoreringen flytte seg mellom ulike områder?
Ja. I en periode kan oppmerksomheten være rettet mot stemmen og senere mot følelser, tanker eller hukommelse. Det er ofte samme kontrollstrategi som har fått et nytt tema: Personen forsøker fortsatt å oppdage tegn, avklare tvil og sikre at ingenting viktig blir oversett.