Sensorimotorisk OCD

Hva er sensorimotorisk OCD?

Ved sensorimotorisk OCD låser oppmerksomheten seg til automatiske kroppsprosesser eller sanseopplevelser. På engelsk brukes blant annet betegnelsene sensorimotor OCD, sensorimotor obsessions og hyperawareness OCD.

Oppmerksomheten kan være rettet mot pust, svelging, blunking, hjerteslag eller tungebevegelser. Den kan også samle seg om synsfeltet, lyden av ens egen stemme eller de små bevegelsene som inngår i å snakke og gå.

Det er vanlig å legge merke til noe som vanligvis går av seg selv, i korte øyeblikk. Leser man ordet svelging, registrerer man kanskje straks neste gang man svelger. Ved sensorimotorisk OCD følges observasjonen av frykt for at oppmerksomheten aldri vil slippe taket igjen. Personen begynner derfor å overvåke om prosessen fortsatt føles automatisk.

Forskning på interosepsjon undersøker hvordan vi registrerer og tolker signaler fra kroppens indre. Sensorimotorisk OCD kan også handle om ytre sanseopplevelser og bevegelser, som synsfeltet, stemmen og gangen. Både kroppslige fornemmelser og automatiske bevegelser kan bli gjenstand for vedvarende overvåking.

Når oppmerksomheten blir det som må kontrolleres

Det kan begynne ved leggetid, under en samtale eller midt i et måltid. Personen legger merke til pusten, tungens bevegelser eller blunkingen. Til å begynne med kan observasjonen være nøytral. Bekymringen oppstår med spørsmålet: Hva om jeg fortsetter å legge merke til det?

Personen kan så begynne å sjekke om oppmerksomheten har sluppet taket. Nettopp denne kontrollen krever at prosessen hentes frem igjen. Det er som å undersøke om man har glemt en bestemt tanke: For å utføre testen må man huske det man prøver å glemme.

Selve oppmerksomheten er ikke viljestyrt. Tvangsmønsteret ligger i de gjentatte forsøkene på å avgjøre om prosessen fortsatt er i bevisstheten, få den til å føles naturlig eller sikre at den ikke vil forstyrre senere. Hver sjekk gjør prosessen mer merkbar og gir anledning til den neste.

Hvilke kroppsprosesser kan ta plass i oppmerksomheten?

Sensorimotorisk OCD kan rette seg mot mange sanse- og bevegelsesprosesser. Noen har ett stabilt fokus, mens andre skifter mellom flere.

Pust. Personen registrerer hvert åndedrag og begynner å tvile på om kroppen fortsatt puster automatisk. Det kan føles nødvendig å styre dybde og tempo, slik at pusten blir mer anstrengt.

Svelging, spytt og fornemmelser i munnen. Oppmerksomheten samler seg om behovet for å svelge, mengden spytt eller tungens plassering. Personen kan forsøke å svelge på bestemte tidspunkter, unngå å svelge foran andre eller sjekke om munnen føles normal. Måltider og samtaler kan bli vanskelige fordi de gjør prosessene mer merkbare.

Blunking og øyebevegelser. Hvert blunk registreres, og personen kan undersøke om det skjer frivillig eller automatisk. Under øyekontakt kan oppmerksomheten skifte mellom samtalen og kontroll av hvordan øynene beveger seg. Noen blir opptatt av om de ser naturlige ut for andre.

Hjerteslag og puls. Hjerteslagene merkes i brystet, halsen, fingrene eller mot madrassen. Personen blir opptatt av om de noen gang kan tre i bakgrunnen igjen. Hos noen overlapper dette med bekymring for sykdom.

Tale, stemme og tungebevegelser. Personen legger merke til hvordan ord formes, hvordan tungen berører tennene, eller hvordan stemmen høres ut. Det som tidligere var en flytende aktivitet, deles opp i mange små bevegelser som nå oppleves bevisst. Dette kan skape frykt for å miste evnen til å snakke spontant.

Gange, kroppsdeler og berøring. Oppmerksomheten kan rettes mot hvert skritt, armens sving, klær mot huden eller plasseringen av hender og føtter. Personen kan sammenligne høyre og venstre side eller lete etter en stilling der kroppen ikke trekker til seg oppmerksomhet.

Synsfelt og bakgrunnsinntrykk. Nesen, øyevippene, synsfenomener eller uklare synsinntrykk kan bli vanskelige å filtrere bort. Personen tester om inntrykket fortsatt er synlig, eller forsøker å plassere blikket slik at det forsvinner.

Typiske tvangstanker og fryktede konsekvenser

Tvilen handler ofte om hvor lenge oppmerksomheten vil vare, og hva den vil føre til. Typiske tanker er:

• Hva om jeg alltid kommer til å merke hvert åndedrag?
• Har jeg ødelagt den automatiske prosessen ved å bli bevisst på den?
• Hva om jeg glemmer hvordan jeg svelger eller snakker naturlig?
• Kan jeg i det hele tatt sove hvis jeg fortsetter å merke hjerteslagene?
• Hva om jeg aldri kan konsentrere meg om en samtale igjen?
• Betyr den vedvarende oppmerksomheten at noe er galt med hjernen min?
• Hva om jeg begynner å legge merke til enda flere kroppsprosesser?
• Kan tanker om prosessen gjøre at den blir værende i bevisstheten for alltid?

Oppmerksomheten kan også få sosiale konsekvenser. Personen kan frykte å se anspent ut eller miste tråden i en samtale fordi blunking eller tungebevegelser tar så mye oppmerksomhet. Andre frykter utmattelsen ved å måtte registrere prosessen resten av livet.

Etter hvert kan tvilen også handle om hvorfor akkurat denne prosessen fikk så stor betydning, og om frykten noen gang vil forsvinne. Da blir selve opptattheten enda et tema for analyse.

Typiske tvangshandlinger og trygghetsstrategier

Tvangshandlingene foregår ofte skjult og kan ligne forsøk på å konsentrere seg eller finne ro.

Overvåking. Personen følger prosessen nøye for å oppdage endringer og sjekke om den fortsatt tar plass i oppmerksomheten. Oppmerksomheten kan flytte seg mellom rytme, intensitet, symmetri og følelsen av at prosessen går automatisk.

Bevisst styring. Pust, blunking, svelging eller gange kontrolleres aktivt. Personen prøver å finne den normale rytmen eller sikre at prosessen utføres riktig. Jo mer den styres, desto mer fremmed kan den føles.

Testing av oppmerksomheten. Personen spør seg selv om prosessen var ute av bevisstheten de siste minuttene, eller oppsøker en stille situasjon for å se om den blir merkbar igjen. En periode uten slik oppmerksomhet kan granskes i ettertid: Var jeg virkelig fri fra det, eller la jeg bare mindre merke til det?

Distraksjon. Lyd, skjermer, samtaler eller konstant aktivitet brukes til å overdøve den kroppslige opplevelsen. Hvis personen trenger stadig avledning for å våge å være i ro, har distraksjonen blitt trygghetsatferd.

Sammenligning. Personen sammenligner fornemmelsen med hvordan den var tidligere på dagen, med andre kroppsdeler eller med tiden før problemet begynte. Målet er å avgjøre om opplevelsen har blitt mer normal.

Informasjonssøking og bekreftelsessøking. Personen leter etter forklaringer på om automatiske prosesser kan svikte, eller spør andre om de også merker pusten sin. Svaret kan gi kortvarig lettelse, men følges ofte av tvil om ens egen opplevelse er den samme.

Unngåelse. Personen unngår leggetid, stillhet, mosjon, måltider, øyekontakt eller samtaler fordi bestemte prosesser blir merkbare. Andre unngår ord og artikler som kan rette oppmerksomheten mot en ny kroppsfunksjon.

Tre eksempler på sensorimotorisk OCD

Forskjellen mellom sensorimotorisk OCD og sykdoms-OCD

Ved sykdoms-OCD undersøker personen en kroppslig fornemmelse for å avgjøre om den er et tegn på sykdom eller skade. Hjertebank kan for eksempel føre til gjentatte undersøkelser av om det er noe galt med hjertet.

Ved sensorimotorisk OCD kan personen vite at hjertet er friskt, men fortsatt føle seg fanget av hvert slag. Frykten er at fornemmelsen aldri vil tre i bakgrunnen igjen.

Begge formene for tvil kan være til stede samtidig. Spørsmålet personen forsøker å få svar på, viser om kontrollen først og fremst dreier seg om sykdom eller vedvarende oppmerksomhet.

Nye eller endrede kroppslige symptomer krever en relevant medisinsk vurdering. Når en konkret bekymring er undersøkt, kan gjentatt kontroll uten ny informasjon bli en del av OCD-mønsteret.

Forskjellen fra panikk og akkurat riktig-OCD

Ved panikk kan et kroppslig signal utløse akutt frykt for å besvime, dø, miste kontrollen eller få et anfall. Frykten er knyttet til en opplevd katastrofe her og nå. Ved sensorimotorisk OCD dreier frykten seg først og fremst om å fortsette å være bevisst på prosessen. De to mønstrene kan forekomme samtidig.

Ved akkurat riktig-OCD gjentas en handling ofte til den gir en kroppslig følelse av avslutning, balanse eller helhet. En bevegelse må kanskje gjøres igjen fordi den ene siden ikke føltes som den andre. Ved sensorimotorisk OCD er problemet vanligvis at personen registrerer bevegelsen eller fornemmelsen og frykter å fortsette med det.

En person kan først bli låst fast i oppmerksomheten på et blunk og deretter gjenta det til det føles riktig. Da er både den sensorimotoriske overvåkingen og behovet for den riktige følelsen til stede.