Emetofobi: sterk frykt for å kaste opp

Hva er emetofobi?

Ved emetofobi kan bare tanken på oppkast utløse sterk alarm, selv når den faktiske risikoen er lav. Noen frykter å kaste opp selv, andre frykter å se noen andre kaste opp, og mange frykter begge deler. Synet, lyden, lukten eller bare omtalen av oppkast kan også utløse alarmen.

Frykten kan handle om å miste kontrollen, bli ydmyket offentlig, bli kvalt eller bli smittet. For noen er selve den kroppslige opplevelsen det verste. For andre er avsky og trangen til å komme seg unna mer fremtredende enn en bestemt forestilling om hva som vil skje.

Angst kan i seg selv gi kvalme. Kvalmen tolkes da som et tegn på at man snart vil kaste opp, og både alarmen og oppmerksomheten mot kroppen øker. Etter hvert kan selv små endringer i appetitt, svelging eller magelyder føre til sjekking eller unngåelse.

Frykten kan gjelde eget oppkast, andres oppkast eller begge deler

Når man frykter å kaste opp selv, rettes oppmerksomheten mot magen, halsen, svelgingen og appetitten. Man forsøker å avgjøre om en fornemmelse er vanlig eller betyr at man er i ferd med å kaste opp. Måltidene kan bli mindre og mer ensartede. Reiser, fysisk aktivitet, alkohol og graviditet kan unngås fordi de forbindes med kvalme eller tap av kontroll.

Når frykten først og fremst gjelder andre, overvåkes omgivelsene. Et barn som spiser mindre enn vanlig, en kollega som ser blek ut, eller en passasjer som hoster, kan utløse alarm. Man setter seg nær en utgang, unngår nærkontakt og lytter etter tegn fra andre rom. Foreldre kan bli særlig belastet fordi vanlig sykdom hos barn ikke kan kontrolleres fullt ut.

Unngåelse og trygghetsstrategier

Emetofobi blir ofte synlig gjennom alt man ikke lenger gjør. Restauranter, buffeer, kollektivtransport, attraksjoner i fornøyelsesparker, alkohol, graviditet, små barn og sykehus kan gradvis bli utelukket. Noen unngår personer som nylig har vært syke, eller steder der noen tidligere har kastet opp. Andre går bare inn i en situasjon med en bestemt ledsager eller en detaljert plan for å komme seg unna.

Matregler er vanlige. Man sjekker holdbarhetsdato, temperatur og tilberedning, kaster rester raskt eller begrenser kostholdet til mat som føles trygg. Porsjonene kan bli mindre fordi metthet forbindes med oppkast. Måltidene spises langsomt, med pauser for å sjekke kroppen. Til slutt kan det være svært få retter igjen.

Annen trygghetsatferd er mindre synlig. Man kan tygge tyggegummi hele tiden, drikke nøye tilmålte mengder vann, ha med medisiner, holde pusten ved bestemte lukter eller spørre om maten virker trygg. En nærstående kan bli bedt om å smake først eller bekrefte at en fornemmelse i magen bare er angst. Når man ikke kaster opp, kan det virke som om forholdsreglene har fungert. Da blir det vanskeligere å gi slipp på dem neste gang.

Noen søker mye etter informasjon om inkubasjonstider, matbåren sykdom og lokale smitteutbrudd. Søkingen blir en måte å overvåke risikoen fra dag til dag på. Et innlegg om omgangssyke kan få en til å endre reiserute, måltid eller kontakt med andre. Det samme søket gjentas fordi svaret fremdeles ikke føles sikkert nok.

Når angst og kvalme danner en sirkel

Kvalme kan ha mange forklaringer, blant annet sult, stress, bevegelse og vanlige variasjoner i kroppen. Ved emetofobi blir fornemmelsen lett tolket som begynnelsen på oppkast. Oppmerksomheten samles om magen, og anspenthet kan forsterke kvalmen.

Man forsøker å avgjøre om kvalmen er fysisk eller psykisk, men denne testen gir sjelden et sikkert svar. Selv om fornemmelsen avtar etter et glass vann eller under en aktivitet, kan tvilen fortsette: Hindret vannet oppkast, og kommer kvalmen tilbake når oppmerksomheten igjen rettes mot kroppen?

Selvmonitorering kan derfor ta mye oppmerksomhet. Man sjekker ikke bare om man er kvalm, men også hvor kvalmen sitter, hvor sterk den er, hvordan den utvikler seg, og hvor mye den ligner tidligere episoder. Jo mer nøye kroppen overvåkes, desto vanskeligere blir det å la fornemmelsene tre i bakgrunnen. Vanlige endringer kan begynne å virke som nye faresignaler ganske enkelt fordi så mye oppmerksomhet rettes mot dem.

Kvalme som skyldes eller forsterkes av angst, er fortsatt reell. Den kan ikke fortelle om man kommer til å kaste opp, og nettopp denne usikkerheten kan være særlig vanskelig å la stå ubesvart.

Mat og vekt kan bli påvirket

Når mat forbindes med risiko, kan man spise mindre og holde seg til et snevrere utvalg matvarer. Man kan velge tørr eller kjent mat, unngå fet mat, kjøtt eller produkter med kort holdbarhet og bare spise hjemme. Vektnedgang kan forekomme selv om man ikke ønsker å bli tynnere og ikke er misfornøyd med kroppen.

Begrenset matinntak forekommer også ved spiseforstyrrelser og ARFID, en spiseforstyrrelse med unngåelse eller begrensning av matinntaket. Ved emetofobi er reglene først og fremst drevet av frykten for å kaste opp. Ved ARFID kan unngåelsen også være knyttet til matens sanseegenskaper, liten interesse for å spise eller frykt for andre følger, som å sette noe i halsen. Dersom begrensningene blir omfattende, kan en person med emetofobi også oppfylle kriteriene for ARFID.

Ved anoreksi eller bulimi spiller vekt, kroppsform og kontroll over energiinntaket vanligvis en mer sentral rolle. Man kan likevel frykte både vektøkning og oppkast, og emetofobi kan også påvirke hvordan man ser på kroppen sin. Derfor er begrunnelsen for matreglene viktig: Hva forsøker personen å forhindre?

Vedvarende kvalme, vektnedgang, smerter eller andre nye symptomer bør vurderes av lege. Selv når undersøkelser ikke viser noe unormalt, kan sjekking og unngåelse fortsette å begrense hverdagen.

Når emetofobi ligner OCD

Håndvask, sjekking av mat, overvåking av symptomer og gjentatt søking etter bekreftelse kan ligne helse- eller kontamineringsrelatert OCD. Ved emetofobi dreier frykten seg først og fremst om oppkast og følgene av det. Ved OCD kan ansvarsfølelse, forurensning, sykdom og regler spille en bredere rolle. Begge tilstander kan forekomme samtidig. Formålet med handlingene og hvor mye de begrenser livet, er viktigere enn hvor like de ser ut utenfra.

Andre mønstre som kan ligne

Ved panikklidelse kan kvalme inngå i frykten for å miste kontrollen under et panikkanfall. Frykten gjelder da ofte selve anfallene og risikoen for nye anfall. Ved emetofobi kan frykten for oppkast være til stede også uten panikkanfall. Begge tilstander kan føre til unngåelse av steder der det føles vanskelig å komme seg unna eller få hjelp.

Ved helseangst kan frykten for en alvorlig diagnose føre til gjentatt sjekking og legebesøk. Ved emetofobi kan selve opplevelsen av å kaste opp være det sentrale, også hvis årsaken ville vært kortvarig og ufarlig. De to mønstrene kan overlappe.

Kvalme i svangerskapet kan utløse eller forsterke emetofobi. Noen unngår graviditet av frykt for kvalme og oppkast. Andre opplever stor belastning under et ønsket svangerskap.

For noen begynner frykten etter sykdom, en ydmykende opplevelse foran andre eller erfaringer med en engstelig forelder. For andre utvikler den seg gradvis uten en tydelig begynnelse. Uavhengig av hvordan frykten startet, kan unngåelse, kroppssjekking og trygghetsstrategier bidra til å holde den ved like.

Når familien tilpasser seg frykten

Familie og venner blir ofte involvert i trygghetsstrategiene. De sjekker mat, svarer på spørsmål om symptomer, sover på et annet rom ved sykdom eller overtar kontakten med barn som er kvalme. Hensikten er å vise omsorg, og hjelpen kan føles nødvendig når angsten er sterk. Etter hvert kan likevel hele familien begynne å planlegge rundt frykten.

Et barn kan spørre gjentatte ganger om det kommer til å kaste opp. Forelderens svar hjelper kanskje i noen minutter, frem til neste fornemmelse i magen. Søsken kan bli bedt om ikke å snakke om sykdom eller holdes atskilt hvis de har vondt i magen.

Hos voksne kan en partner overta restaurantvalg, sjekking av holdbarhetsdatoer og planer for å komme seg unna. Hvis kvalmen senere oppstår, kan partneren bli gjort ansvarlig for å ha sagt at maten var trygg. Det kan skape konflikter, selv om begge forsøker å forhindre det som fryktes. Omsorg kan gis uten at den nærstående tar ansvar for å sikre at sykdom aldri oppstår.

Behandling av emetofobi

Kognitiv atferdsterapi med eksponering er den best undersøkte behandlingen for emetofobi. Arbeidet tilpasses hva personen frykter, hvilke situasjoner som unngås, og hvilke trygghetsstrategier som brukes.

Behandlingen kan innebære gradvis å nærme seg situasjoner, fornemmelser og inntrykk som utløser frykten. Det kan være bestemte matvarer, måltider sammen med andre, kollektivtransport, attraksjoner i fornøyelsesparker, ord, bilder eller lyder, eller fornemmelser av kvalme og metthet. Øvelser i hverdagen gjennomføres uten den vanlige planen for å komme seg unna, sjekkingen eller trygghetsstrategiene. Oppkast fremkalles ikke.

Når matinntaket er sterkt begrenset, kan arbeidet omfatte måltider, porsjonsstørrelser og variasjon i kostholdet. Ved mye kroppsovervåking øver man på å la fornemmelser i magen og halsen være der uten å vurdere dem igjen og igjen. Familie og venner kan redusere gjentatte bekreftelser og sjekking, slik at hverdagen hjemme ikke lenger må planlegges rundt frykten.

Behandlingen tar utgangspunkt i det som fyller mest for den enkelte: kvalme og kroppslige fornemmelser, mat, smitte, sosiale situasjoner eller andres oppkast. Målet er å kunne delta i måltider, reiser og aktiviteter igjen uten at frykten organiserer hverdagen.